Dyrevelferd, Griseindustrien, Kjøttindustrien, Personlig

Undercover for dyrene

Undercover-prosjektet mitt strekker seg over en periode på 5 år (2013-2018). Jeg tok selv initiativ til å gjøre dette og har gjort prosjektet helt på egenhånd. Årsaken til at jeg gjorde det, var et ønske om å undersøke hvordan dyrene behandles i kjøttindustrien. Opptakene mine viser en helt annen virkelighet for dyrene enn den vi er vant med å få se. Regelverksbrudd og dårlig dyrevelferd har vært gjennomgående på alle stedene jeg har vært. På denne nettsiden kan du lese mer om udercover-prosjektet og mitt pågående arbeid for dyrene.

Griseindustrien, Kjøttindustrien, Mattilsynet, Politikk, Slakteri

CO2-bedøving av gris må fases ut

I forbindelse med EFSAs nyeste rapport om hvordan ulike slaktemetoder påvirker grisenes velferd, har jeg skrevet et brev til Mattilsynet, Næringskomiteen, Næringsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet om å fase ut bruken av CO2-bedøving av gris og erstatte med en annen gasstype som ikke påfører grisene smerte. Se vedlegget for å lese brevet mitt.

I sin nyeste rapport, konkluderer EFSA med at smerte, frykt og kvelningsfornemmelser er iboende i selve bedøvelsesmetoden, og at det ikke kan unngås selv ved korrekt bruk. 

CO2-bedøving av gris på slakterier har i flere år vært gjenstand for kritikk av både nasjonale og internasjonale fagmiljøer på grunn av smertene som grisene opplever ved inhalasjon av CO2. I sin nyeste rapport, konkluderer EFSA med at smerte, frykt og kvelningsfornemmelser er iboende i selve bedøvelsesmetoden, og at det ikke kan unngås selv ved korrekt bruk. 

Les EFSAs rapport her.

Foto: Norun Haugen
Bildet er tatt med skjult kamera på et norsk slakteri, og viser griser som er innelåst i et kammer rett før de skal senkes ned i CO2-gass.

Dyrevelferd, Griseindustrien, Kjøttindustrien, Mattilsynet

Griser fortjener mer enn slag, betongbinger og papirarbeid

Over flere år er alvorlige dyrevelferdsbrudd blitt avdekket gjennom Brennpunkt-dokumentaren Griseindustriens hemmeligheter og Mattilsynets tilsyn med grisebønder. Griseindustren har reagert med å lage et “dyrevelferdsprogram” som nå er forskriftsfestet, og legger det frem som en suksess for dyrevelferden. En nærmere gjennomgang av programmet viser at det ikke vil bidra til noen betydelige forbedringer i dyrevelferden for norske griser.

La meg først slå fast at programmet ikke hever minstekravene til dyrevelferd for norske griser.

La meg først slå fast at programmet ikke hever minstekravene til dyrevelferd for norske griser. Det handler kun om å prøve å unngå lovbrudd. For eksempel kan man følge programmet og fortsette med å sperre griser inne i trange og stimulifattige betongbinger, som gir mange griser tvangsatferd fordi de ikke får utløp for sine artstypiske behov. Mer enn 99% av norske griser får aldri være ute, til tross for at deres artstypiske behov tilsier at de burde hatt krav på uteareale.

Det er også verdt å nevne at “dyrevelferdsprogrammet” for slaktegris trådde i kraft i februar 2018, og griseindustrien sa da at dette ville forbedre dyrevelferden. Den 1.januar 2019 var 86% av slaktegrisprodusentene med i dyrevelferdsprogrammet. Den 21. Juni 2019 sa Mattilsynets direktør for dyr, Karen Baalsrud, at “Våre tilsyn i senere tid kan ikke melde om noen markert bedring i dyrevelferden for svin”. Jeg mener dette sår sterk tvil om den faktiske effekten av programmet.

Den 21. Juni 2019 sa Mattilsynets direktør for dyr, Karen Baalsrud, at “Våre tilsyn i senere tid kan ikke melde om noen markert bedring i dyrevelferden for svin”.

Griseindustrien mener at “dyrevelferdsprogrammets” krav om årlige veterinærbesøk skal sikre god dyrevelferd. Da jeg gikk undercover i den norske griseindustrien, hadde alle grisebøndene jeg jobbet hos besøk av veterinær minimum 6-7 ganger i året i forbindelse med kastrering. Dette kom i tillegg til andre veterinærbesøk. Likevel avdekket jeg grove regelverksbrudd hos disse bøndene, og de hadde langt flere veterinærbesøk enn det programmet krever. Jeg dokumenterte også at veterinærer selv brøt regelverket eller visste om lovbrudd uten å reagere. 

Likevel avdekket jeg grove regelverksbrudd hos disse bøndene, og de hadde langt flere veterinærbesøk enn det programmet krever. Jeg dokumenterte også at veterinærer selv brøt regelverket eller visste om lovbrudd uten å reagere

Veterinærene som skal besøke grisegårdene, er allerede besetningsveterinærer hos bøndene, og får også betalt av bøndene. Det stilles heller ingen habilitetskrav, og de årlige veterinærbesøkene er ikke uanmeldte. Tidspunktet for besøkene er avtalt mellom bonde og veterinær, noe som muliggjør at bonden kan rette opp kritikkverdige forhold i forkant av besøket. Dette kan bidra til at veterinæren ikke får en reell oversikt over dyrevelferden i driften.

De årlige veterinærbesøkene er ikke uanmeldte.

I forslaget til forskriftsfestingen av “dyrevelferdsprogrammet”, skrev Mattilsynet at: “Vaksinering og andre veterinæroppgaver i dyreholdet kan kombineres med den forskriftsfestede vurderingen av dyrevelferden.” Når disse besøkene ikke bare er forbeholdt vurderinger av dyrevelferden, kan slike kombinerte besøk føre til at det blir mindre tid til gjennomgang av dyrevelferden, på grunn av timebetaling til veterinær, tidspress og mange oppgaver.

Å dokumentere syke og døde dyr i en journal høres kanskje fint ut, men slike journalføringer er tillitsbasert, og en tredjepart vil ikke ha mulighet til å etterkontrollere at opplysningene faktisk stemmer. Journalføring vil dermed ikke være noen garanti for at regelverket blir fulgt. Det hjelper heller ikke grisen som lider at bonden skriver ned sykdomsårsak eller at den ble avlivet.

Det hjelper heller ikke grisen som lider at bonden skriver ned sykdomsårsak eller at den ble avlivet.

Kurset som griseindustrien skryter av, er et e-læringskurs som tar 1-2 timer å fullføre. Det er også verdt å nevne at bøndene i Griseindustriens hemmeligheter var svært kompetente. Flere hadde tillitsverv i landbruksorganisasjoner, en hadde ført tilsyn med andre bønder i regi av Mattilsynet og noen var også industriens egne produsentrådgivere. Når selv slike bønder begår dyrevelferdsbrudd, viser det at kompetansemangel ikke er hovedproblemet. 

Kurset som griseindustrien skryter av, er et e-læringskurs som tar 1-2 timer å fullføre.

Et tiltak som griseindustrien er opptatt av, er at bønder med dyrevelferdsbrudd skal få et økonomisk trekk av slakteriet. En gjennomlesning av kriteriene som ligger til grunn for når slakterier kan gi slike økonomiske trekk, viser at terskelen for å gjøre dette er veldig høy. Først må avvik oppdages av en veterinær under det ene besøket per år. Deretter må dette rapporteres inn til slakteriet som bonden leverer gris til. Slakteriet kan deretter rådgive bonden. Det er først hvis bonden ikke retter opp forholdene innen fristen som er satt, at det ​kan medføre et trekk i slakteoppgjøret. Dette betyr at bønder kan begå dyrevelferdsbrudd uten å få konsekvenser, så lenge bonden tar i mot rådgivning eller retter opp avvikene innen en gitt frist.  

En gjennomlesning av kriteriene som ligger til grunn for når slakterier kan gi slike økonomiske trekk, viser at terskelen for å gjøre dette er veldig høy.

De fleste husker nok grisene som ble slått og sparket og dratt etter ørene i Griseindustriens hemmeligheter. I industriens program er det ingen tiltak for å hindre vold mot griser. Det snakkes faktisk ikke om voldsbruk i det hele tatt, verken fra landbruksministeren, griseindustrien eller Mattilsynet. 

De fleste husker nok grisene som ble slått og sparket og dratt etter ørene i Griseindustriens hemmeligheter. I industriens program er det ingen tiltak for å hindre vold mot griser.

Det er også rimelig å stille spørsmål ved programmets legitimitet og troverdighet når det drives av industrien selv, og ikke av uavhengige myndigheter. De gjentakende dyrevelferdsbruddene som er avdekket i griseindustrien over flere år, viser nettopp at vi har å gjøre med en industri som er ute av kontroll og som ikke evner å oppdage dyrevelferdsbrudd. 

I stedet for å bruke penger på å pynte på virkeligheten, bør man i stedet bruke penger på å heve minstekravene til dyrevelferden for norske griser.

I stedet for å bruke penger på å pynte på virkeligheten, bør man i stedet bruke penger på å heve minstekravene til dyrevelferden for norske griser. Det er viktig at vi ikke stopper med programmet, men i stedet krever store endringer. Grisene fortjener nemlig mer enn slag, betongbinger og papirarbeid. 

Dyrekrim, Dyrevelferd, Dyrs rettsvern, Mattilsynet

Kampanje for å styrke dyrs rettsvern

Nylig lanserte jeg en kampanje med krav om å styrke dyrs rettsvern. På bare to dager har over 6600 personer signert oppropet.

Bakgrunnen for kampanjen var Økokrims nylige henleggelser av alle de grove dyremishandlingssakene fra Griseindustriens hemmeligheter, med et unntak. Dessverre er det et gjennomgående mønster at dyrevelferdsbrudd ikke får noen reelle konsekvenser: Landbruksdyrene sviktes rutinemessig av både rettssystemet og Mattilsynet. Mattilsynet gir ofte veldig milde eller ingen reaksjoner når de avdekker dyrevelferdsbrudd på gårder og slakterier, og i følge Riksrevisjonen tar det i gjennomsnitt 7 år før Mattilsynet avvikler dyrehold med gjentakende og alvorlige dyrevelferdsbrudd. Det er unntaket, snarere enn regelen, at Mattilsynet anmelder dyremishandling, og over halvparten av sakene henlegges av politiet. Når dyremishandling først straffeforfølges, er straffenivået altfor lavt. For eksempel gis det bare litt mer enn 1 års fengsel for å bevisst ha sultet i hjel over 80 kyr over flere år. Nylig ble en bonde dømt til bare 7 måneder i fengsel etter at han i lengre tid hadde latt kyrne sine drukne i sin egen avføring, og han får i tillegg beholde 55 kyr. Å kastrere 23 griser uten bedøvelse straffes bare med 40 dager i fengsel. Konsekvensen er at disse dyrene i praksis ikke har et rettsvern, selv om de i følge Dyrevelferdsloven har krav på samme vern som andre dyr.

Dyrevelferd, Griseindustrien, Landbrukspolitikk, Media, Norsk landbruk

Når skal dyrene bli hørt i landbruksdebatten?

I går publiserte Nationen en kronikk jeg har skrevet om sammenhengen mellom den dårlige dyrevelferden i griseindustrien og utviklingen i landbrukspolitikken. Jeg etterspør også en landbruksdebatt der dyrene er i fokus.

Landbrukspolitikkens konsekvenser for spesielt grisene, kan nemlig ikke kalles for noe annet enn en dyretragedie: det har blitt lagt opp til en ekstrem effektivisering av griseproduksjonen, noe som har ført til at bøndene må tenke lønnsomhet og tidsbruk i hver eneste oppgave de gjør. Landbruksministeren sa senest fra talerstolen på Stortinget i februar, at dyrevelferd er et kompromiss mellom tidsbruk, økonomi og effektivitet, og dessverre er det sistnevnte som prioriteres. Det er naivt å tro at dette ikke går utover dyrevelferden. Konsekvensene er voldelig driving av dyr, kastrering på “samlebånd”, syke dyr som blir oversett i mengden av tettpakkede dyr, og bønder som ikke har tid eller ressurser til å gi dyrene den velferden de fortjener.

Les hele kronikken her.

Dyrevelferd, Griseindustrien, Kjøttindustrien, Media, Norsk landbruk

Debattinnlegg

I dag har jeg et debattinnlegg i Adresseavisen om medias prioritering av dyrevelferdssaker. Les hele innlegget her.

“Kjøttindustrien er svært lukket, noe som burde fått media til å være desto mer interessert i å skape åpenhet om hva som faktisk foregår bak lukkede dører. Norsk matproduksjon angår oss alle, og jeg mener det er et demokratisk problem at befolkningen ikke får tilgang til vesentlig informasjon om hvordan dyrene behandles.

Jeg oppfordrer derfor alle medier til å prioritere dyrevelferdssaker fremover.”

Jeg er ikke så aktiv på denne siden, men jeg er aktiv på både Facebook og Instagram, så følg meg gjerne der.

Dyrevelferd, Griseindustrien, Kjøttindustrien, Landbrukspolitikk, Media, Norsk landbruk

Det handler om mer enn lovbrudd

I min nyeste kronikk i Nationen tar jeg opp dyrevelferdsproblemer i griseindustrien som ikke handler om lovbrudd. Du kan lese hele kronikken her.

Et utdrag fra kronikken:

“La meg presentere noen av (de mange) hovedutfordringene som ikke handler om lovbrudd, men som i stedet skyldes en feilslått landbrukspolitikk og altfor svake minstekrav til dyrevelferd i det norske lovverket.

En moderne grisebinge er ofte et stimulifattig miljø

Griser er aktive dyr med et stort behov for å rote med trynet i jorden. I svinenæringen lever de på betongbinger. Bruken av strø (et tynt lag med sagflis) og rotemateriale (noen halmstrå) er ikke tilstrekkelig for å dekke grisenes artstypiske behov. I tillegg til å ha minimalt å sysselsette seg med i bingene, er det også svært trangt i bingene.

Forskrift om hold av svin §8 krever bare at bingene skal være store nok til at alle grisene kan ligge samtidig. En slaktegris på 85 kilo har for eksempel kun krav på 0,65 kvadratmeter plass. Det stimulifattige miljøet og den trange plassen fører til stereotypisk atferd (tvangsatferd) som tygging på inventar, veiving med hodet, svelging av luft og overdreven bruk av drikkeniplene i bingen.

En slaktegris på 85 kilo har for eksempel kun krav på 0,65 kvadratmeter plass.

Både Mattilsynet og næringen har også uttalt at halebiting er et stort dyrevelferdsproblem i svinenæringen, og kommer som følge av langvarig frustrasjon på grunn av levemiljøet. Animalia har selv skrevet at: “en moderne grisebinge er ofte et stimulifattig miljø”.”

Dyrevelferd, Griseindustrien, Kjøttindustrien, Landbrukspolitikk, Mattilsynet, Norsk landbruk

Ikke vær en beskyttende hånd over griseindustrien, Bollestad

Jeg gikk undercover i den norske kjøttindustrien i 5 år og var vitne til enorme lidelser. I juni kunne alle se den systematiske dårlige dyrevelferden jeg dokumenterte på norske grisefarmer da Griseindustriens hemmeligheter ble vist på NRK. Etter visningen av dokumentaren, har griseindustrien og landbruksministeren prøvd å få oss til å tro at “dyrevelferdsprogrammet” som industrien selv har laget og drifter vil bedre dyrevelferden til grisene. En gjennomgang av programmet viser imidlertid at dette ikke stemmer.

Kort tid etter at dokumentaren var sendt, hadde landbruksministeren et møte med griseindustrien. På bakgrunn av hennes positive uttalelser i etterkant av møtet, virker det som at hun ukritisk tok til seg alt griseindustrien fortalte henne. Senest i forrige uke skrøt landbruksministeren av griseindustrien etter et nytt møte med dem. Industrien sier selv at de ønsker flere møter med statsråden fordi det gir dem mer tillit og støtte blant befolkningen. Slik bruker industrien landbruksministeren til å renvaske seg selv. Det er verdt å nevne at landbruksministeren ikke ønsker å møte meg, og dermed sender et signal om at hun ikke vil høre om hva som skjer med norske griser bak lukkede dører.

Senest i forrige uke skrøt Landbruksministeren av griseindustrien etter et møte med dem. Industrien sier selv at de ønsker flere møter med statsråden fordi det gir dem mer tillit og støtte blant befolkningen. Slik bruker industrien landbruksministeren til å renvaske seg selv.

Det er blitt en tradisjon at husdyrnæringene oppretter og drifter sine egne dyrevelferdsprogram i etterkant av at kritikkverdige forhold er avdekket i sin næring. Dette sår tvil om troverdigheten til programmene, men viser også et uheldig mønster, der hovedansvaret for å “rydde opp” overlates til husdyrnæringene selv, og ikke til myndighetene. Dyrevelferdsprogrammet har heller ikke som mål å heve dyrevelferden, men er kun ment som et forsøk på å overholde minstekravene i regelverket (noe de allerede burde ha gjort).

Dyrevelferdsprogrammet har heller ikke som mål å heve dyrevelferden, men er kun ment som et forsøk på å overholde minstekravene i regelverket

Verken landbruksministeren eller griseindustrien legger frem dokumentasjon på at “dyrevelferdsprogrammet” har en reell effekt. I stedet finnes det dokumentasjon som tyder på det motsatte. “Dyrevelferdsprogrammet” for bønder som driver med slaktegris kom allerede i februar 2018. Likevel konkluderte Mattilsynet i sin årsrapport fra 2018 at de fortsatt avdekker alvorlige dyrevelferdsbrudd. Mattilsynets direktør for dyr, Karen Baalsrud, uttalte også 21. juni 2019 at “Våre tilsyn i senere tid kan ikke melde om noen markert bedring i dyrevelferden for svin”. 

Foto: Norun Haugen

“Dyrevelferdsprogrammet” legger opp til at årlige veterinærbesøk vil sikre god dyrevelferd. Da jeg gikk undercover i den norske griseindustrien, hadde alle grisebøndene jeg jobbet hos besøk av veterinær minimum 7 ganger i året i forbindelse med kastrering. Dette kom i tillegg til andre veterinærbesøk. Likevel avdekket jeg grove regelverksbrudd hos disse produsentene, og dette var langt flere besøk enn det programmet krever. Dette vitner om at det ikke er tilstrekkelig å ha besøk av veterinær for å hindre dårlig dyrevelferd. Jeg dokumenterte også at veterinærer selv brøt regelverket. I “dyrevelferdsprogrammet” stilles det heller ingen habilitetskrav til veterinærene som skal utføre besøk på gårdene. Det er bonden selv som bestemmer hvilken veterinær han vil ha, og veterinærene kommer på avtalt og varslet besøk. Jeg har selv sett hvor sterkt kameratskapet er på bygda, og at veterinærer unnlater å reagere på dyrevelferdsbrudd. En gjennomgang av flere saker hos Mattilsynet, viser også at bøndenes veterinærer kan mene at dyrevelferden er god, samtidig som Mattilsynets uavhengige veterinærer mener den er dårlig.

Jeg har selv sett hvor sterkt kameratskapet er på bygda, og at veterinærer unnlater å reagere på dyrevelferdsbrudd.

I programmet stilles det krav til at grisebøndene skal journalføre rutinene sine. Slik journalføring er tillitsbasert, og en 3. Part vil ikke ha mulighet til å etterkontrollere at opplysningene faktisk stemmer. Journalføring vil dermed ikke være noen garanti for at regelverket blir fulgt eller at opplysningene i journalen faktisk stemmer.

Foto: Norun Haugen

Griseindustrien og landbruksministeren mener at løsningen på dårlig dyrevelferd er å løfte kompetansen hos grisebøndene. E-læringskurset som nå er påkrevd, tar kun 1-2 timer å gjennomføre. Hvis landbruksministeren tror at det var mangel på kompetanse som var årsaken til den systematiske dårlige dyrevelferden jeg dokumenterte, tar hun feil. Samtlige av bøndene jeg var hos hadde lederverv i landbruksorganisasjoner. En av dem hadde ført tilsyn hos andre bønder for Mattilsynet. De var såpass kompetente og erfarne at de påtok seg ansvaret for å gi meg opplæring i å bli grisebonde eller avløser for andre bønder. 

Hvis landbruksministeren tror at det var mangel på kompetanse som var årsaken til den systematiske dårlige dyrevelferden jeg dokumenterte, tar hun feil.

I 2013 ble det påkrevd at ansatte som jobber på slakterier skulle gjennomføre kjøttindustriens eget e-læringskurs om dyrevelferd. Dette har ikke resultert i bedre dyrevelferd på norske slakterier. I stedet viser min gjennomgang av tilsynsrapporter fra slakterier i perioden 2013-2019 at det jevnlig begås alvorlige dyrevelferdsbrudd. Jeg dokumenterte også dårlig dyrevelferd da jeg gikk undercover på norske slakterier.

Foto: Norun Haugen

Griseindustrien og landbruksministeren mener at “dyrevelferdsprogrammet” vil forhindre det vi så i Griseindustriens hemmeligheter. Noe av det jeg dokumenterte mye av, var vold mot grisene i forbindelse med rutinearbeid som rengjøring og flytting av dyr. I industriens program er det ingen tiltak for å hindre vold mot griser, og landbruksministeren har heller ikke tatt initiativ til å se på voldsbruken på norske grisefarmer. Det snakkes faktisk ikke om voldsbruk i det hele tatt. 

I industriens program er det ingen tiltak for å hindre vold mot griser, og landbruksministeren har heller ikke tatt initiativ til å se på voldsbruken på norske grisefarmer.

Landbruksministeren må slutte å holde en beskyttende hånd over griseindustrien. Det er uakseptabelt å overføre ansvaret for dyrevelferden til en industri som ikke en gang klarer å ivareta minstekravene i regelverket. Vi må begynne å ta innover oss at grisene lider på norske gårder, og at det haster å få på plass dyrevelferdsforbedringer som går over minimumskravene i regelverket. Griser fortjener mer enn slag og en trang betongbinge. 

Vi må begynne å ta innover oss at grisene lider på norske gårder, og at det haster å få på plass dyrevelferdsforbedringer som går over minimumskravene i regelverket.