Dyrevelferd, Griseindustrien, Kjøttindustrien, Norsk landbruk

Ikke tro på griseindustriens propaganda

Det er nok flere som har merket seg at både griseindustrien og flere aktører i kjøttindustrien forsøker å diskreditere opptakene i dokumentaren “Griseindustriens hemmeligheter”. De forteller at griseindustrien allerede har ryddet opp selv og viser blant annet til det de omtaler som et nylig innført “dyrevelferdsprogram”. Jeg ser derfor et behov for å forklare hvorfor dette ikke har noen relevans for dokumentarens troverdighet og aktualitet.

Dyrevelferdsprogrammet som ble innført som en frivillig ordning i 2018 gjaldt kun for slaktegrisprodusenter, og var en konsekvens av de alvorlige funnene etter Mattilsynets slaktegriskampanje i Rogaland. Alle bøndene jeg og Frank var hos med unntak av èn bonde, var smågrisprodusenter, ikke slaktegrisprodusenter, og ble derfor ikke omfattet av programmet. Det blir dermed misvisende fra kjøttindustriens side når de påstår at hele griseindustrien har ryddet opp etter at opptakene ble gjort, og samtidig viser til en ordning som kun gjelder for slaktegrisprodusenter.

Skjermdump: Griseindustriens hemmeligheter, NRK/Piraya film

Landbruksminister Olaug Bollestad og flere aktører i kjøttindustrien forsøker å fremstille flere veterinærbesøk som et tiltak som vil forhindre det vi kunne se i dokumentaren. Industrien vil at grisebøndene skal ha 1-3 veterinærbesøk per år, avhengig av hvor mange dyr den enkelte grisebonde har. På den tiden jeg var hos grisebøndene, hadde de allerede besøk av veterinær ca. hver 7. uke i forbindelse med kastrering av grisungene. Dette tilsvarer 7-8 veterinærbesøk i året, noe som er mye mer enn griseindustriens forslag om 1-3 besøk per år. Til tross for 7-8 veterinærbesøk per år, kunne man i dokumentaren se hvor mange regelverksbrudd og hvor dårlig dyrevelferd det var på gårdene. Det er også verdt å merke seg at veterinærene, i likhet med Mattilsynet (Mattilsynet har selv uttalt at flere av hendelsene som vises i dokumentaren er noe de ikke kunne ha avdekket), har svært begrensede muligheter til å få innsyn i den daglige driften og håndteringen av grisene, noe jeg fikk ettersom jeg jobbet på gårdene. Kjøttindustrien med landbruksministeren i spissen, har dermed et manglende grunnlag til å hevde at veterinærbesøk vil forhindre dårlig dyrevelferd hos grisebønder. I tillegg dokumenterte både jeg og Frank at veterinærene selv brøt regelverket.

Til tross for 7-8 veterinærbesøk per år, kunne man i dokumentaren se hvor mange regelverksbrudd og hvor dårlig dyrevelferd det var på gårdene.

Kjøttindustrien viser til at bøndene er pålagt å journalføre rutiner for håndtering av syke og skadde dyr. De mener at dette vil forhindre situasjoner som det vi kunne se i dokumentaren. Et viktig poeng som industrien utelater å nevne, er at hvis bønder først vil omgå regelverket, så hjelper det lite å pålegge dem enda flere regler å følge. Journalføring bygger også på egenrapportering og tillit. Det blir opp til den enkelte hva man skriver eller ikke. Det er i tillegg vanskelig for både Mattilsynet og veterinærer å etterkontrollere at syke griser er fulgt opp på den måten som er journalført, ettersom de selv ikke er tilstede når det skjer.

Et viktig poeng som industrien utelater å nevne, er at hvis bønder først vil omgå regelverket, så hjelper det lite å pålegge dem enda flere regler å følge.

Dokumentaren viser gjennomgående, voldelig håndtering av grisene. Voldelig håndtering av dyr oppstår som oftest under rengjøring av bingene, under flytting av griser til forskjellige rom på gården og i forbindelse med avliving. I slike situasjoner er det heller ingen andre enn dem som arbeider på gården som er tilstede. Når kjøttindustrien viser til at journalføring av rutiner skal forhindre dårlig behandling av dyr, glemmer de at vold mot grisene ikke kan journalføres. Mer papirarbeid for bøndene forhindrer ikke vold mot dyrene.

Skjermdump: Griseindustriens hemmeligheter, NRK/Piraya film

Kjøttindustrien omtaler bøndene i dokumentaren som verstinger, og reduserer dyrevelferdsproblemene til den enkelte bondes karakter og handlinger. For det første er flere av bøndene jeg har vært hos, kunnskapsrike mennesker som hadde tillitsverv i kjøttindustrien på det tidspunktet jeg var hos dem. Dette betyr at industrien selv har anerkjent dem som dyktige bønder som kan pålegges ansvar. De har heller ikke manglet kunnskap om regelverket. For det andre var disse bøndene tilfeldig utvalgt, der de enten kontaktet meg eller ble videreformidlet gjennom lokale landbrukskontor. Jeg hadde verken kjennskap til tilstanden på gårdene eller bøndenes bakgrunn før jeg kom dit. Hvordan er det mulig å havne hos “verstinger” hver eneste gang? På 13 av 13 gårder var det dårlig dyrevelferd. Vitner ikke dette om gjennomgående problemer i griseindustrien? I stedet for å innrømme at det som kommer frem i dokumentaren skyldes systematiske dyrevelferdsproblemer, kaster kjøttindustrien bøndene foran seg i et desperat forsøk på å opprettholde illusjonen om at vi har så god dyrevelferd i norsk landbruk.

Jeg hadde verken kjennskap til tilstanden på gårdene eller bøndenes bakgrunn før jeg kom dit. Hvordan er det mulig å havne hos “verstinger” hver eneste gang? På 13 av 13 gårder var det dårlig dyrevelferd.

Kjøttindustrien sier at opptakene er for gamle og at griseindustrien har ryddet opp siden den gang. Det finnes flere eksempler som tyder på det motsatte. Et av dem er at Mattilsynet så nylig som i 2018, avdekket regelverksbrudd hos 150 av 189 grisebønder i Rogaland. Mattilsynet sa selv den gang at det ser ut til at griseindustrien har holdningsproblemer og en ukultur hva angår regelverksetterlevelse. Hvis griseindustrien allerede hadde ryddet opp, skulle det ikke være mulig for Mattilsynet å avdekke så gjennomgående brudd på dyrevelferden.

Hvis griseindustrien allerede hadde ryddet opp, skulle det ikke være mulig for Mattilsynet å avdekke så gjennomgående brudd på dyrevelferden.

Det snakkes mye om regelverksbrudd i griseindustrien for tiden. Mitt inntrykk er at regelverksbruddene er et symptom på et dyrehold og en industri som er pålagt så sterke effektivitetskrav som gjør det nærmest umulig å velge løsninger som ivaretar dyrevelferden. Bøndene og slakteriarbeiderne er konstant under press, og økonomi går alltid på bekostning av dyrevelferden. Mitt inntrykk er at det også har fått utvikle seg et dysfunksjonelt system som bare har vært mulig fordi industrien har vært så lukket. Som samfunn er vi opptatt av at dyr skal behandles godt. Dette gjenspeiles i Dyrevelferdslovens §3. Når vi aldri får innsyn i det som skjer med dyrene i kjøttindustrien, men i stedet bare blir servert misvisende og iscenesatte reklamefilmer, vil det heller aldri være mulig å reagere mot eller korrigere det som skjer. Min oppfatning er at det i kjøttindustrien eksisterer en subkultur som bygger på brutalitet og vold, og som det er vanskelig å ikke bli påvirket av. Kulturen i kjøttindustrien har ikke utviklet seg i samsvar med befolkningens moralske overbevisning om hvordan dyr burde behandles. Når aktører i den samme industrien snakker om at de skal ta tak i holdningsproblemer blant bønder, burde de i stedet se på hvordan hele industrien representerer en ukultur som genererer dårlige holdninger overfor dyr.

Min oppfatning er at det i kjøttindustrien eksisterer en subkultur som bygger på brutalitet og vold, og som det er vanskelig å ikke bli påvirket av.

Dokumentaren viser et totalt utilslørt bilde av hvordan griseindustrien er. Den viser hva som skjer bak lukkede dører når ingen utenfra er tilstede. Den viser hva som foregår bak fasaden. En fasade som kjøttindustrien så desperat har forsøkt å bygge opp over lang tid, men som nå begynner å få sprekker i seg. Det er ikke rart at de da forsøker å diskreditere dokumentaren som er ansvarlig for sprekkene, men det gjør ikke det som vises mindre sant.

Foto: Griseindustriens hemmeligheter, NRK/Piraya film

Previous Post Next Post

You Might Also Like