Dyrevelferd, Griseindustrien, Kjøttindustrien, Mattilsynet

Griser fortjener mer enn slag, betongbinger og papirarbeid

Over flere år er alvorlige dyrevelferdsbrudd blitt avdekket gjennom Brennpunkt-dokumentaren Griseindustriens hemmeligheter og Mattilsynets tilsyn med grisebønder. Griseindustren har reagert med å lage et “dyrevelferdsprogram” som nå er forskriftsfestet, og legger det frem som en suksess for dyrevelferden. En nærmere gjennomgang av programmet viser at det ikke vil bidra til noen betydelige forbedringer i dyrevelferden for norske griser.

La meg først slå fast at programmet ikke hever minstekravene til dyrevelferd for norske griser.

La meg først slå fast at programmet ikke hever minstekravene til dyrevelferd for norske griser. Det handler kun om å prøve å unngå lovbrudd. For eksempel kan man følge programmet og fortsette med å sperre griser inne i trange og stimulifattige betongbinger, som gir mange griser tvangsatferd fordi de ikke får utløp for sine artstypiske behov. Mer enn 99% av norske griser får aldri være ute, til tross for at deres artstypiske behov tilsier at de burde hatt krav på uteareale.

Det er også verdt å nevne at “dyrevelferdsprogrammet” for slaktegris trådde i kraft i februar 2018, og griseindustrien sa da at dette ville forbedre dyrevelferden. Den 1.januar 2019 var 86% av slaktegrisprodusentene med i dyrevelferdsprogrammet. Den 21. Juni 2019 sa Mattilsynets direktør for dyr, Karen Baalsrud, at “Våre tilsyn i senere tid kan ikke melde om noen markert bedring i dyrevelferden for svin”. Jeg mener dette sår sterk tvil om den faktiske effekten av programmet.

Den 21. Juni 2019 sa Mattilsynets direktør for dyr, Karen Baalsrud, at “Våre tilsyn i senere tid kan ikke melde om noen markert bedring i dyrevelferden for svin”.

Griseindustrien mener at “dyrevelferdsprogrammets” krav om årlige veterinærbesøk skal sikre god dyrevelferd. Da jeg gikk undercover i den norske griseindustrien, hadde alle grisebøndene jeg jobbet hos besøk av veterinær minimum 6-7 ganger i året i forbindelse med kastrering. Dette kom i tillegg til andre veterinærbesøk. Likevel avdekket jeg grove regelverksbrudd hos disse bøndene, og de hadde langt flere veterinærbesøk enn det programmet krever. Jeg dokumenterte også at veterinærer selv brøt regelverket eller visste om lovbrudd uten å reagere. 

Likevel avdekket jeg grove regelverksbrudd hos disse bøndene, og de hadde langt flere veterinærbesøk enn det programmet krever. Jeg dokumenterte også at veterinærer selv brøt regelverket eller visste om lovbrudd uten å reagere

Veterinærene som skal besøke grisegårdene, er allerede besetningsveterinærer hos bøndene, og får også betalt av bøndene. Det stilles heller ingen habilitetskrav, og de årlige veterinærbesøkene er ikke uanmeldte. Tidspunktet for besøkene er avtalt mellom bonde og veterinær, noe som muliggjør at bonden kan rette opp kritikkverdige forhold i forkant av besøket. Dette kan bidra til at veterinæren ikke får en reell oversikt over dyrevelferden i driften.

De årlige veterinærbesøkene er ikke uanmeldte.

I forslaget til forskriftsfestingen av “dyrevelferdsprogrammet”, skrev Mattilsynet at: “Vaksinering og andre veterinæroppgaver i dyreholdet kan kombineres med den forskriftsfestede vurderingen av dyrevelferden.” Når disse besøkene ikke bare er forbeholdt vurderinger av dyrevelferden, kan slike kombinerte besøk føre til at det blir mindre tid til gjennomgang av dyrevelferden, på grunn av timebetaling til veterinær, tidspress og mange oppgaver.

Å dokumentere syke og døde dyr i en journal høres kanskje fint ut, men slike journalføringer er tillitsbasert, og en tredjepart vil ikke ha mulighet til å etterkontrollere at opplysningene faktisk stemmer. Journalføring vil dermed ikke være noen garanti for at regelverket blir fulgt. Det hjelper heller ikke grisen som lider at bonden skriver ned sykdomsårsak eller at den ble avlivet.

Det hjelper heller ikke grisen som lider at bonden skriver ned sykdomsårsak eller at den ble avlivet.

Kurset som griseindustrien skryter av, er et e-læringskurs som tar 1-2 timer å fullføre. Det er også verdt å nevne at bøndene i Griseindustriens hemmeligheter var svært kompetente. Flere hadde tillitsverv i landbruksorganisasjoner, en hadde ført tilsyn med andre bønder i regi av Mattilsynet og noen var også industriens egne produsentrådgivere. Når selv slike bønder begår dyrevelferdsbrudd, viser det at kompetansemangel ikke er hovedproblemet. 

Kurset som griseindustrien skryter av, er et e-læringskurs som tar 1-2 timer å fullføre.

Et tiltak som griseindustrien er opptatt av, er at bønder med dyrevelferdsbrudd skal få et økonomisk trekk av slakteriet. En gjennomlesning av kriteriene som ligger til grunn for når slakterier kan gi slike økonomiske trekk, viser at terskelen for å gjøre dette er veldig høy. Først må avvik oppdages av en veterinær under det ene besøket per år. Deretter må dette rapporteres inn til slakteriet som bonden leverer gris til. Slakteriet kan deretter rådgive bonden. Det er først hvis bonden ikke retter opp forholdene innen fristen som er satt, at det ​kan medføre et trekk i slakteoppgjøret. Dette betyr at bønder kan begå dyrevelferdsbrudd uten å få konsekvenser, så lenge bonden tar i mot rådgivning eller retter opp avvikene innen en gitt frist.  

En gjennomlesning av kriteriene som ligger til grunn for når slakterier kan gi slike økonomiske trekk, viser at terskelen for å gjøre dette er veldig høy.

De fleste husker nok grisene som ble slått og sparket og dratt etter ørene i Griseindustriens hemmeligheter. I industriens program er det ingen tiltak for å hindre vold mot griser. Det snakkes faktisk ikke om voldsbruk i det hele tatt, verken fra landbruksministeren, griseindustrien eller Mattilsynet. 

De fleste husker nok grisene som ble slått og sparket og dratt etter ørene i Griseindustriens hemmeligheter. I industriens program er det ingen tiltak for å hindre vold mot griser.

Det er også rimelig å stille spørsmål ved programmets legitimitet og troverdighet når det drives av industrien selv, og ikke av uavhengige myndigheter. De gjentakende dyrevelferdsbruddene som er avdekket i griseindustrien over flere år, viser nettopp at vi har å gjøre med en industri som er ute av kontroll og som ikke evner å oppdage dyrevelferdsbrudd. 

I stedet for å bruke penger på å pynte på virkeligheten, bør man i stedet bruke penger på å heve minstekravene til dyrevelferden for norske griser.

I stedet for å bruke penger på å pynte på virkeligheten, bør man i stedet bruke penger på å heve minstekravene til dyrevelferden for norske griser. Det er viktig at vi ikke stopper med programmet, men i stedet krever store endringer. Grisene fortjener nemlig mer enn slag, betongbinger og papirarbeid. 

Previous Post

You Might Also Like